Manipulering av bevis

Manipulering av bevis

Liksom en pornofilm, som sjelden gjenspeiler avtalene, forberedelsene, kosen før og etter, kommunikasjonen underveis og latteren etter sm-sex, ble det grunnleggende frivillige aspektet redigert bort og kamuflert for rettens medlemmer, da de privat innspilte videoene ble brukt som avgjørende bevismateriale i den britiske Spannersaken. To nye lover ble vedtatt og gitt tilbakevirkende kraft for å få de tiltalte dømt.

Av Svein Skeid, Smia-Oslo

Spannersaken kronologisk

Manchesterpolitiet fant i 1997 fire privat-innspilte videoer av samtykkende sm-sex mellom britiske lærhomser. Videoene ble senere manipulert, grovt klippet ned, rekkefølge og tidsangivelse endret og handlinger tatt ut av sin sammenheng slik at det frivillige aspektet ble kamuflert for rettens medlemmer. Hundrevis av homofile menn ble etterforsket uten å finne et eneste offer. Allikevel ble flere tiltalt for å ha “skadet seg selv og andre uten god grunn”.

Nye lover fikk tilbakevirkende kraft

Stikk i strid med ellers anerkjente rettsprinsipper, ble to nye lover vedtatt av retten og gitt tilbakevirkende kraft, for å få de tiltalte dømt. Spannermennene la alle kort på bordet og fortalte alt som hadde skjedd fordi frivillig og gjensidig sm ikke var noen forbrytelse i Storbritannia før 1990. De tiltalte kunne ikke vite om nye moral-lover som at at for eksempel piercing var tillatt som “dekorasjon”, men ikke dersom en nøt det seksuelt.

Saken gikk helt til britisk Høyesterett der 47 år gamle Roland Jaggard, 52 år gamle Colin Laskey og 58 år gamle Tony Brown i mars 1993 ble dømt under dissens – tre mot to stemmer.

“Sm er ikke vold”, men allikevel ble Storbritannia frikjent
Menneskerettighetskommisjonen i Strasbourg fastslo i desember 1995 at spannersaken handlet om “gjensidig seksuell tilfredsstillelse” og ikke vold, men bestemte likevel med 11 mot 7 stemmer at Storbritannia hadde rett til å intervenere. Hadde tre av de nordiske kommisjonærene støttet spannerofrene, ville utfallet blitt motsatt. Den norske kommisjonæren Gro Hillestad Thune var ikke en gang til stede under avstemningen. 19. februar 1997 fulgte Strasbourgdomstolen som sedvanen er, flertallet i kommisjonen, og frikjente den engelske stat.

“Spanner” betyr skiftnøkkel og er navnet på den årelange politiaksjonen mot homofile sm-ere som kostet engelske skattebetalere over 30 millioner kroner. Hundrevis ble etterforsket, 42 arrestert og 15 homofile tiltalt for for å ha “skadet det engelske samfunns moral” til tross for at

  • Ikke én eneste én av flere hundre etterforskede sm-ere var påført noen som helst behandlingstrengende skade eller at noen måtte sykemeldes fra sitt yrke 
  • Alle aktiviteter (piercing, tatovering og erotisk pisking) skjedde frivillig mellom voksne entusiastiske partnere i private hjem 
  • Verken politi eller naboer hadde klaget 
  • Ingen videoer var blitt solgt i profitts hensikt

I desember 1990 ble åtte homofile sendt i fengsel med dommer på totalt 25 år.

Appellretten reduserte straffene i februar 1992 kanskje også fordi det internasjonale samfunnet begynte å reagere. Den kontroversielle spanner-dommen møtte motbør fra store engelske aviser, tv og London Arbeiderparti. Det ble arrangert aksjoner foran britiske ambassader verden over. Men selve kjennelsen ble likevel opprettholdt.

“Forføring av unge”
Faren for førføring av unge menn var et kronargument. “Ofrene” omtales i dommen konsekvent som ungdommer, til tross for at deres gjennomsnittsalder var 50 år. Slik kan virkeligheten fortone seg for en over 70 år gammel dommer som mente at mottagerens samtykke er uvesentlig og verdiløst i gjensidig sm-sex. Dermed ble voksne mennesker fratatt muligheten til å bestemme over egen kropp og seksualitet. Utøverne ble dømt for “overgrep”, mottagerne ble dømt for å bistå overgrep på seg selv!

Moraldom
Den erfarne engelske piercing-kunstneren Mr Sebastian alias Alan Oversby var en av mennene som i 1990 ble dømt til lang ubetinget fengselsstraff for å ha satt inn en prins Albert-ring i penis til en mann som oppsøkte ham frivillig på piercingklinikken. Den samme ringen ble i sin tid benyttet av dronning Victoria på gemalen prins Albert for tvertimot å hemme seksuell lyst. Spannerdommen bygger på absurditeter som at kroppsmykker og tatovering er tillatt som dekorasjon så lenge du kun opplever smerte. Men dersom du i tillegg opplever erotisk lyst har et alvorlig seksuelt overgrep funnet sted.

Over 70 år gamle dommere
I desember 1992 ble saken anket til engelsk høyesterett. For første gang følte Spannermennene at deres forsvar ble lyttet til. Forsvarerne og mindretallet på to av fem dommere mente at staten ikke mer enn nødvendig bør hindre menneskers rett til å leve sine liv slik de selv velger. Nå hadde menneskerettighetsgrupper som “Liberty” og “Countdown on Spanner” begynt å engasjere seg. Gruppene fikk moralsk og økonomisk støtte fra en rekke hetero- og homofile organisasjoner i England og Amerika. I mars 1993 ble allikevel fengselstraffene mot tre av de tiltalte opprettholdt av rettens flertall under dissens 3:2. Alle høyesterettsdommerne i flertallet på tre, var over 70 år gamle. Mindretallet på to stemmer, som mente handlingene var sex og ikke vold, var begge under 55 år gamle.

Dødsfall og tragedier
En av de dømte, Colin Laskey, døde plutselig i mai 1995, 52 år gammel etter et hjerteattakk. Han fikk opprinnelig 4 1/2 års fengsel, hvilket ble redusert til 2 år i høyesterett. Det er liten tvil om at Laskey hadde levd under et umenneskelig press i de siste åtte årene før sin død. Laskey som sammen med de to gjenlevende Roland Jaggard og Tony Brown anket Spanner-saken inn for menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble post mortem hedret med den erotiske Oscar-prisen for sitt arbeid som seksuell frihetsforkjemper.