Spannerdommen førte til mer usikker sex

Spannerdommen førte til mer usikker sex

15 år siden den britiske Spannersaken startet

Visste du at videobevisene mot homsene i den britiske Spannersaken ble manipulert og at nye absurde lover ble gitt tilbakevirkende kraft for å få de tiltalte dømt? Visste du at ansvarlig for den årelange polititerroren var ekstreme kristenfundamentalister? En offentlig rapport publisert av det britiske innenriksdepartementet viser at spannerprosessen hindret forebygging av hiv og aids.

Av Svein Skeid, Smia-Oslo

Det er i år femten år siden starten på den britiske Spannerprosessen som førte til flere dødsfall og ødela livene til hundrevis av mennesker som ikke hadde gjort noe annet galt enn å ha frivillig og entusiastisk sm-sex med hverandre.

Den ti år lange rettsmassakren, sex-trakasseringen og politiforfølgelsen av lærhomser og sm-ere som startet på slutten av Thatcherismens 80-talls Storbritannia, har gjort seksuelle minoriteter mer utsatt for usikker sex, fremgår det av en rapport fra en offentlig britisk lovkommisjon oppnevt og publisert av Det britiske innenriksdepartement (bilde til venstre).

Lille Smia-Oslo samlet i 1996 moralsk og økonomisk støtte til de britiske spannerofrene fra organisasjoner med mange hundre tusen medlemmer fra høyre til venstre i det politiske landsskapet. Dette ble en bred folkelig mobilisering for viktige prinsipper som frihet fra yrkesforbud og trakassering i offentlig regi, rett til ytringsfrihet og voksne menneskers rett til å selv å bestemme over egen kropp og seksualitet.

Innenriksdepartementets rapport fra desember 1995 slår også fast at samtykkende sm-sex i Storbritannia bør være lovlig på linje med andre europeiske land.

Polititerror, foreningsforbud og yrkesforbud
Den engelske Spannersaken ble et ti år langt mareritt fra 1987 til 1997 for de hundrevis av britiske lærhomser som ble rammet av britiske domstoler og politis heksejakt. Da den endelige dommen falt i Strasbourg, under dissens kommisjonen 11:7, lå likene bokstavelig talt strødd i prosessens kjølvann. Medlemsklubber, sikrere sex-organisasjoner og private hjem opplevde sex-trakassering, rettsløshet og organisasjonsforbud slik norske homofile ble truet med på 1950-tallet. Selv om politiet ikke fant ulovligheter i sine rassiaer, skandaliserte de ofrene slik at vedkommende mistet jobb og levebrød uten noen lov og dom. Seksuelle minoriteter skal være sosialklienter i Storbritannia.

Angrep sikrere sex
Tre sikrere sex klubber mistet sine møtelokaler etter at eieren, en bryggerikjede svartelistet dem. Kjeden gjorde helomvending etter trussel om full homoboikott og måtte forplikte seg til å støtte sikrere sex-arbeid i fremtiden.

Margaret Thatcher (bildet til venstre) la i sin over ti år lange regjeringstid på 80-tallet grunnlaget for heksejakten med sine antihomo- og antisex-lover.

Kristenfundamentalister
I ettertid vet vi at rettsmassakren, sex-trakasseringen og politiforfølgelsen av britiske lærhomser og sadomasochister ble startet av sterkt kristenfundamentalistiske elementer innen britisk politi. Avdelingen som var ansvarlig for den årelange terroren, var sedelighetspolitiet “The Obscene Publications Squad”, en uavhengig fløy direkte underlagt innenriksdepartementet på slutten av Thatcherismens 80-talls Storbritannia. Sjefen for avdelingen var inspektør Michael Hames, en mann som hadde – og fremdeles har – nær tilknytning til en rekke høyreekstreme kristenfundamentalistiske, pro familie og anti sex-organisasjoner som “Family and Youth Concern” and “The National Viewers and Listeners Association”.

Og etterforskningen ble ledet av John Anderton, sjefskonstabel i Manchester, en dypt fundamentaslistisk mann kjent for sine anti-homo-holdninger.

Rettsavgjørelsene der frivillige og samtykkende sm-homser ble sendt i fengsel blant annet for å ha “skadet seg selv”, ble gjort under dissens 3:2, der rettens flertall besto av over 70 år gamle dommere. Flere av tiltalepunktene var “forbrytelser” som bare homofile menn kan bli dømt for i Storbritannia, for eksempel “gross indecency” som Oscar Wilde ble dømt for hundre år tidligere.

Spannerprosessen bygger på moralistiske absurditeter som at frivillige kroppsmykker og tatoveringer er overgrep mot en selv dersom det fører til erotisk lyst – særlig hos homser. Dersom det kun utføres som “dekorasjon” blant heteroseksuelle, er det fullt lovlig.

“Spanner” ble et begrep
Den kontroversielle spanner-dommen møtte motbør fra store engelske aviser, tv, uavhengige jurister og London Arbeiderparti. Det ble arrangert aksjoner foran britiske ambassader verden over. Begrepet “Spanner” fikk etter hvert samme betydning for lærhomoer, som “Stonewall” 25 år tidligere har for lesber og homser generelt. Den verdensomspennende lesbe- og homse-organisasjonen ILGA adopterte spannerofrene som samvittighetsfanger. For første gang samarbeidet homofile og heterofile sm-ere verden over for å støtte de britiske spannerofrene. I Norge samlet lille Smia-Oslo økonomisk og moralsk støtte fra en samlet homobevegelse, fra menneskerettighetsgrupper, fagforeninger, livssyns, kvinneorganisasjoner og politiske partier med mange hundre tusen medlemmer fra høyre til venstre i det politiske landssk
apet. 24. mars 1996 kunne kasserer David Burrows i Spanner Trust bekrefte at de innsamlede pengene på 2000 pund fra Smia og SLM var kommet vel fram til London.

Spannerstøtte 1996/97
(Klikk på bildet for større versjon.)
Internasjonale Sosialister, Folkemakt Oslo og Trondheim, AKP, Blitz, Antifascistisk Aksjon, Oslo SV, Sosialistisk Ungdom, Bergen SU, Oslo AUF, Unge Venstre, Norges Venstrekvinnelag, Norsk Kvinnesaksforening, Senterungdommen, Fridemokratene, Det Norske Hedningsamfunn, 1. mai-komiteen i Bergen ’96 og ’97, Radio Nova, Radiorakel, Potpurriet, Gateavisa, Månedsavisa Blikk, Tidsskriftet Løvetann, Forum for homofile i Arbeiderpartiet, Homofilt nettverk i SV, Helseutvalget for Homofile, ILGA International Lesbian and Gay Assosiation, LLH, Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring, Pion, Pluss, Colorful People, Smia-Oslo, SLM-Oslo, ECMC – European Confederation of Motorcycle Clubs, SMil-Norge, Menneskerettighetsorganisasjonen Liberty, London Arbeiderparti.

USA og Danmark fjernet i 1994 og 1995 fetisjisme og sadomasochisme som sykdomsdiagnoser.

Feminister fjernet sm-fordømmelse
Også USAs største kvinneorganisasjon, National Organization for Women (NOW) med sine 500.000 medlemmer, fjernet i 1999 den tjue år gamle fordømmelsen av sm eller sadomasochisme fordi den førte til forfølgelse og angrep på sm-utøvere utelukkende på grunn av seksuell legning og uttrykksform.

Journalist Evelyn Dybs kommentar i Klassekampen om Spannersaken 21. mars 1996: “Spørsmålet radikale kvinneaktivister må stille seg er hva slags signaler det gir til omverdenen om en stilltiende aksepterer grov trakassering og forfølgelse av minoriteter en misliker.”