Sadismen og masochismen utfyller hverandre – et heldig slumpetreff?

Sadismen og masochismen utfyller hverandre – et heldig slumpetreff?

Bent Hvale er tidligere leder av SMil Norge. Foredraget ble holdt i Verkstedet Smia 17.10.01. Foredraget ble også brukt som innledning på seminar for sexologistudenter ved Høyskolen i Agder 18.11.01.

Av Bent Hvale

La meg begynne med å presentere meg: Jeg har vært leder i SMil Norge i tre år. Har ingen psykologisk utdannelse, men er opptatt av at vi SM-ere skal komme i dialog med fagmiljøene og selv være med å sette ord på vår legning. (eller hva man måtte velge å kalle det) Når jeg fra tid til annen bruker betegnelsen “legning”, betyr det ikke at jeg tar stilling i spørsmålet om noen kan være mer disponert for å bli sadomasochister enn andre. Jeg velger bevisst å bruke ordet “legning” fordi disse driftene/lystene er så dypt forankret at de må sies å utgjøre en del av din personlighet, på linje med din homo- eller heteroseksualitet.

Spørsmålet om driftene er medfødt eller utviklet underveis er slik jeg ser det av underordnet interesse, både når det gjelder homoseksualitet og sadomasochisme. Det vesentlige er at driftene utgjør en integrert del av din personlighet, at de i motsetning til sykelige trekk er noe som beriker deg, og at du ikke kan velge deg bort fra denne siden av deg, like lite som du, om du er musikalsk, kan velge bort din musikalitet. Eller for å ta et annet eksempel, like lite som du om du er født og oppvokst i Norge kan bestemme deg for å slutte å forstå norsk. Musikalitet er antagelig langt på vei en medfødt egenskap. Å forstå norsk er derimot tillært. Men det betyr ikke at det vil være stort lettere å kvitte seg med sitt morsmål enn å kvitte seg med sin musikalitet. Det er vel heller ingen som vil hevde at ditt morsmål, fordi det er tillært, utgjør en mindre integrert del av din personlighet enn din musikalitet.

Jeg er opptatt av at vi som SM-ere selv skal være med å sette ord på våre følelser. Dette er ikke noe vi bare skal overlate til psykologene. Jeg tror en avklaring av hva vi forstår med fenomenet sadomasochisme kan gi oss et redskap både i bekjempelsen av generelle fordommer og i konkret politisk kamp for våre rettigheter. Det vil for eksempel være en stor styrke om vi vil kunne vise hvorfor det er en slik dyp kløft mellom SM og vold.

Det første som slår meg når jeg forsøker å analysere min egen sadomasochisme er hvor uløselig sammenknyttet de to driftene sadisme og masochisme ser ut til å være. Det er ikke uten grunn man har valgt å kalle dem med et felles navn.

Slik jeg opplever det er det ikke bare at sadisten har praktisk nytte av masochismen på den måte at det er kjekt å ha tilgang på villige sexpartnere; det er faktisk slik at den sadistiske glede forutsetter en masochistisk reaksjon hos partneren. Selve lysten sadisme forutsetter et førstehånds kjennskap til masochismen. Det sadisten er ute etter er et psykologisk samspill med et menneske som kan føle masochistisk glede ved den behandling man utsettes for. Masochismen er integrert i sadismen. Slik sadismen er integrert i masochismen. Så ingen masochisme – ingen sadisme.

Jeg vil påstå følgende (og her er det jo mulig det vil være noen som er uenig med meg): Det er umulig å fastslå om det to mennesker holder på med er SM bare ved å betrakte deres ytre handlinger. Det som er avgjørende er hva som skjer inne i hodene på aktørene, hva de to opplever, hva de to legger i de ulike handlinger. Selv om det har utviklet seg visse stereotype adferdsmønstre som går igjen i SM-miljøene og som man nok sjelden vil støte på i verden utenfor, finnes det i prinsippet ingen handling som utelukkende kan forståes som en SM-handling. Det vil alltid være konteksten som avgjør. Det er ikke bare i det sadomasochistiske samspill mennesker underkaster seg. Det er ikke bare i sadomasochismen man utsetter seg for ubehag og smerte. For at det skal være snakk om SM må motivet være å frembringe masochistisk glede hos den passive part.

Sadisme er slik jeg oppfatter det en erotisk glede ved å se et annet menneske i en situasjon denne har en viss motstand mot men likevel erotisk glede av. Det kan dreie seg om en situasjon man opplever som ydmykende, det kan være en situasjon der man må finne seg i å bli bestemt over, en situasjon der man opplever en form for ufrihet eller rett og slett en situasjon der man blir påført fysisk smerte. I praktisk SM er det jo ofte snakk om ulike kombinasjoner av disse.

La meg understreke at sadisten ikke bare går inn i dette for å være snill mot masochisten. Det er ikke slik at en sadist bare er en snill person som gjør det en masochistisk partner ønsker for å glede ham eller henne. Hadde det vært slik ville det jo ikke gitt noen mening å tale om sadisme. “Sadistene” ville i tilfelle ikke hatt noe annet felles enn at de var greie og oppofrende seksualpartnere. Slik er det ikke. Sadisten har i høyeste grad en egen interesse av det som skjer med masochisten.

Sadistens interesse for det som foregår i masochistens hode skyldes nemlig ikke bare godhet. Jeg hadde nær sagt tvert imot. – Det er snarere et uttrykk for sadismens “slemhet” når man som sadist er opptatt av å frembringe masochistisk glede hos en annen. Det er i denne sammenheng verd å huske at den masochistiske glede har en helt spesiell karakter, tilfredstillelsen av den masochistiske drift har en høyst bittersøt smak. I masochismen ligger det en spenning, en spenning forårsaket av den motstand masochisten føler. Det vil alltid være viktig for sadisten at denne motstanden er tilstede hos partneren. Det er viktig at den behandling masochisten utsetter seg for skal koste noe.

Som sadist finner man forøvrig en spesiell glede ved selv å være den som utsetter den andre for denne behandling. Det å kommunisere med en person som lar seg styre eller ydmyke gir mulighet til en helt spesiell form for intimitet. Man kommer sin partner inn på livet på en måte som er svært vanskelig å oppnå gjennom konvensjonelle metoder. Jeg har hørt SM beskrevet som “vold” mot de stengsler vi mennesker har mellom oss, det revir vi omgir oss med, den masken vi har på i vår daglige omgang med våre medmennesker. Det er en forklaring jeg har litt sans for.

SM er en måte å forholde seg til andre mennesker på, et middel til kontakt. Men det kan også være et middel til personlig vekst. Et middel til økt innsikt i såvel seg selv som andre. Klassikeren fremfor noen innen SM-pornografien, “Historien om O”, tar nettopp for seg det gåtefulle og åpenlyst paradoksale i at et menneske kan oppleve vekst gjennom selvutslettelse, triumf gjennom selvvalgt fornedrelse. Selv om “Historien om O” ikke er ment å være en realistisk roman, peker den likevel som all god litteratur på en sannhet bakenfor, noe som har gyldighet utover den konkrete historien. Dette er en sannhet som også har gyldighet for vanlige dødlige, masochister som ikke kan følge O i hennes betingelsesløse underkastelse. Det er faktisk noe å hente i den sadomasochistiske underkastelsen, noe som gjør det “worth while”. Hva dette “noe” er er vanskelig å sette ord på. Tror faktisk dette er noe som lettere lar seg uttrykke gjennom kunst (litteratur) enn gjennom vitenskapelig diskurs. Selv om det er lov å prøve begge deler.

Det er dette som gir sadisten en oppbyggende og ikke nedrivende rolle, det er dette som skiller sadisten fra voldsmannen. Ikke at SM skjer innen frivillighetens rammer mens vold som kjent sjelden utøves mot frivillige. Selv om dette også er et betydelig skille. Den store forskjellen ligger i at sadisten forholder seg til masochismen i sin partner. Og masochismen er ikke en selvdestruktiv drift. Selv om den kanskje av og til kan se slik ut. For den som har dette i sitt seksuelle spekter er masochismen en kilde til glede og berikelse.