Smia - SM Human Rights Pages

Svein Skeid startet Verkstedet Smia i 1995. Foredraget ble holdt på seminar for sexologistudenter ved Høyskolen i Agder 18.november 2001.

Av Svein Skeid

Min bakgrunn som fysioterapeut, videreutdanning i Psykiatrisk Orientert Fysioterapi og tjue års praksis ved ulike psykiatriske institusjoner, har vært verdifullt når jeg skulle undervise fagfolk i seksualitetetens mangfold.

Men min kanskje viktigste kunnskap har jeg tilegnet meg i møte med ofrene for psykiatriens og samfunnets holdninger - inkludert egne personlige erfaringer. Det er grunnen til at jeg i tjue år har jobbet med helseforebyggende og identitetsskapende arbeid i lærmiljøet.

Jeg startet i 1995 Verkstedet Smia eller Smia-Oslo for lesber og homser med interesse for fetisj- og sm eller sadomasochisme. Vi er en liten gruppe som tilhører nettverket til LLH - Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjøring. Vi er undergruppe av avdelingen til LLH-Oslo.

Vi ønsket å bli et sosialt fristed for en gruppe som møter mye uforstand og tabuer i dagens samfunn. Vi ønsket også å være et verksted for menneskerettigheter. Møtet med gruppen skulle bli tøffere enn jeg hadde ventet. Vi hadde jevnlige styremøter der både kvinner og menn deltok.

Spesielt ett av disse møtene gjorde sterkt inntrykk. Alle syv tilstedeværende snudde håndbakene opp. Fire av syv hadde arr etter selvmordsforsøk. Flertallet av disse var kvinner.

Vi vet utifra Nova-rapporten fra 1999, at spesielt unge lesber og homser er utsatt for selvmordstanker og selvmordsforsøk. Komme-fasen er kritisk fordi man som minoritet tidlig blir opplært til å forakte seg selv.

Lær-, fetisj- og sm-homoer må komme ut av skapet to ganger. Først som lesber og homser, deretter som lærhomser eller sm-lesber. Selv brukte jeg flere år av mitt liv på den prosessen.

Samtidig dokumenterer blant annet sosiologen Thomas Weinberg (1983/1995) at sadomasochister som er kommet inn i et trygt miljø av likesinnede ikke synes å ha mer sykelighet enn andre mennesker.

Den kjente amerikanske sm-lesba, forfatteren og feministen Pat Califia formulerer seg slik i boka "Macho Sluts" fra 1988:

"Det mest pinefulle med å være sadomasochist er at det som er vakkert, inspirerende og meningsfyllt for meg, virker stygt, hatefullt og latterlig for andre mennesker. Denne grunneleggende forskjellen i oppfattelsen av ting er det mest smertefulle med å være sadomasochist."

Hvorfor rammer nedsettende omtale og hets mot en gruppe så sterkt, selv om det ikke er rettet mot deg personlig? Antagelig av samme grunn som homohets rammer hver enkelt lesbe og homse. Angrep på gruppen oppleves som et direkte angrep på en selv.

Mange opplever sin sadomasochistiske orientering som en integrert og grunnleggende del av personligheten - en sadomasochistisk IDENTITET. Dette dokumenteres blant annet i den antagelig hittil eneste offentlige utredning om sm - foretatt av en offentlig oppnevnt britisk lovkommisjon. De skriver blant annet at "Seksuelle [sm] impulser danner en viktig del av en persons dagligliv, slik at undertrykkelse kan påvirke den mentale balanse i vedkommendes følelsesliv, lykke og personlighet."

Hva gjør det med mennesker når fagfolk som man skulle tro hadde mer enn nok med å ivareta folks helse, underminerer seksuelle minoriteter selvfølelse. Når overlege Jarl Jørstad, som forøvrig er vel kjent for sin homofobi, uttaler at "sadomasochister kjennetegnes ofte ved manglende evne til å sette seg inn i andre menneskers følelser". Når overlege Pål Abrahamsen etter dannelsen av SMil-Norge i 1988 sier han er redd dannelsen av sadomasochistenes forening, fordi han tror de vil misjonere for et sexliv "der vold inngår som en naturlig del". Og senest Ken Purvis i Dagbladet 10. mars i år der han sier at "SM er et seksuelt miljø for spesielt interesserte som i noen ekstreme tilfeller involverer voldtekt og vold."

De fleste av oss blir forsvarsløse overfor slike såkalt faglige uttalelser, som er milevidt fra den virkeligheten hver og en av oss opplever. Etterhvert er det kommet noe (amerikansk) forskning som blant annet påviser den grunnleggende forskjellen på sm og vold. Men her er behovet for forskning stort. Liksom homoseksuelle tidligere - er det stort sett ingen - med visse hederlige unntak som løfter en finger for å forsvare vår gruppe. Og media kjører samme linje som overfor tidligere tiders homoseksuelle. Vår legning og livsstil egner seg best som skandaleoppslag for å øke opplag og seertall. Nettopp slike mediaovertramp var i sin tid begrunnelsen for at vi fikk en antidiskrimineringslov for homofile og lesbiske. (Else Bugge Fougner og Berthold Grünfeld i Norges Offentlige Utredninger om strafferettslig vern for homofile, 1979).

VOLD MOT SM-KVINNER

Er det da slik at det kun er i generelle offentlige uttalelser at sm-ere opplever utstøting og fordømmelse? Dessverre nei.

I min egen selverkjennelsesfase mens jeg studerte psykologi grunnfag for snart 30 år siden, fortalte jeg en mannlig psykolog ved Universitet i Oslo at "Jeg har oppdaget noe helt fantastisk ved meg selv." Da hadde jeg nettopp kommet ut som homofil og i vårløsningen kom også sm-interessen for en dag. "Jeg skal like å se deg når du er femti år", svarte psykologen brutalt. ... Hvilken rett hadde han til å ødelegge noen av mine fineste følelser? Nå har jeg passert femti, og står her for å hindre at andre skal oppleve det samme.

Venner av meg er blitt truet til taushet av arbeidsgiveren etter at de har stått fram og benyttet seg av sin grunnlovsfestede ytringsfrihet. Jeg har venner som etter skillmisser har mistet absolutt all kontakt med barna sine på grunn av sin sm-orientering. Først når ungene blir voksne kommer de tilbake, etter ufrivillig å ha mistet år av sin oppvekst i kontakt med den ene av foreldrene. Norske sm-kvinner lever i dette øyeblikk i angst for at deres legning skal avsløres slik at de mister barna i pågående separasjonssaker.

I Norge har vi kun våre egne erfaringer som grunnlag for å si noe om gruppens levekår. Lite eller ingen forskning er gjort.

Beretninger fra lesbiske sm-kvinner i det norske feministiske miljøet, samt relativt omfattende amerikanske undersøkelser tyder på at ikke minst kvinner blir utsatt for tildels grov trakassering og diskriminering.

Og nå viser FN eller De Forente Nasjoner begynt interesse for våre menneskerettigher. Høykommisæren for brudd på menneskerettighetene - har via to uavhengig oppnevnte eksperter - tatt kontakt med amerikanske "National Coalition for Sexual Freedom" (NCSF) for å få mer informasjon om politivold mot gruppen. Og det har de jo god grunn til å spørre om.

Den amerikanske sm-gruppa Female Trouble fant i 1994 på grunnlag av 539 spørreskjemaer at over halvparten (56 prosent) av lesbiske sm-ere hadde vært utsatt for vold fra sine egne medsøstre. Den landsomspennende amerikanske organisasjonen NCSF, fant i 1999 at hver tredje sm-er hadde opplevd diskriminering, vold og trakassering på grunn av sin legning. Materialet var 1000 spurte.

Tallene viser også at de færreste rapporterer eller anmelder overgrep i frykt for ikke å bli tatt alvorlig eller å oppleve ytterligere trakassering av politiet.

Det hjelper heller ikke å leve skult. Bare én tredel av dem som opplevde diskriminering og vold, rapporterte at de var åpne om sine preferanser. De resterende to tredeler passet sine egne saker og averterte ikke sin legning da de ble angrepet eller sjikanert.

Selv om bare én av fem av de spurte var "ute av skapet", opplevde den store majoriteten allikevel angst for å miste omsorgen for barn eller å miste kontakten med familien, dersom deres sm-orientering skulle bli kjent.

VOLDSMENN GÅR FRI

Etter hvert har Smia fått rapporter om flere saker der sm-ere som er utsatt for vold og voldtekt ikke blir tatt på alvor av politiet. Myndigheter og domstoler mener i flere rettskjennelser både fra skandinvia, Storbritannia og USA, at funn av pisker og håndjern i offerets leilighet legitimerer vold og overgrep mot sm-kvinner og menn. Dermed går gjerningsmenn fri selv om de i flere tilfeller har tilstått overgrepet.

Selv har jeg som lærhomse blitt angrepet av nazister i Oslo sentrum. Som Elsa Almås kjenner litt til, har jeg også uskyldig blitt mishandlet og offentlig skandalisert av norsk politi etter falske voldtektsanklager fra en farlig kriminell. Som lærhomse og sm-er er du fritt vilt i dagens samfunn. Men media slår det gjerne opp med utførlige pikante detaljer. I deres øyne er sm-ere skyldige til det motsatte er bevist.

Etter min mening har ikke minst har samfunnsautoriteter og fagpersoner et ansvar for å endre slike holdninger. Ikke minst er det behov for mer forskning på dette området.

POSITIV UTVIKLING

Langsomt ser utviklingen imidlertid ut til å gå i riktig retning. USA og Danmark har endret sine sm-diagnoser. I 1999 fjernet Amerikas største kvinneorganisasjon NOW, med sine 500.000 medlemmer, den tidligere fordømmelsen av sadomasochisme i sin seksualpolitiske plattform. Verkstedet Smia fikk støtteerklæringer fra mange norske organisasjoner og partier - også på venstresida, da vi i 1996 aksjonerte for de britiske Spanner-homsene som ble trakassert og dømt til lange fengselsstraffer for frivillig sm-sex.

I USA er NCSF (www.ncsfreedom.org) blitt en slagkraftig forsvarer for minoritetens rettigheter, og i Storbritannia og Tyskland pågår strategi-debatter på mailingliser om hvordan rettighetsarbeidet best skal organiseres videre.

Norske lærhomoer og undertegnede vant i 1998 en viktig seier, da vi fikk et gjennom et klart anti-nazi-vedtak i sammenslutningen av femti europeiske lærhomseforeninger. Vedtaket fungerte også et viktig signal også til norske miljøer som ønsker å stemple oss som syke, kriminelle eller nazister.

Lille Smia jobber med å legge ut en menneskerettighetsside på nettet som jeg håper skal bli en ressursside for dem som trenger argumenter og dokumentasjon (www.smia-oslo.no).

Det norske fetisj-/sm-utvalget i LLH arbeider for å fjerne umyndiggjørende sykdomsdiagnoser overfor de kanskje ti prosent av befolkningen som fetisjister og sm-ere representerer (The 1990 Kinsey Institute New Report on Sex, released by St. Martin's Press). Vi har også en egen web-side som utvikles for tiden (www.revisef65.org).